Hellemutten Don Cisco

Det har vært litt diskusjoner om hvilken hund vi vet som som er eller har vært de klokeste. Med klokskap tenker vi på hvordan det vær å få en hund til å lære noe, hvordan hunden takler ulike situasjoner, og hvordan den generelt oppfører seg på generelt basis.

Jan hadde en Schäferhund med navn Ligos Øxam, som for enkelt skyld ble omdøpt i dagligtale til Sam. Dette var en hund som forstod utrolig mye, som var lett å lære, og som oppførte seg generelt sett alltid godt, og lå lenge an til å ha tronen som den klokeste hunden vi har kjent til. Men Cisco var nok klokere da han viste egenskaper som ingen andre hunder har vist eller rettere sagt fått anledning til å vise.

En gang vi skulle besøke Asta sin søster som bor på Kåsen, så gikk vi til fots hele veien. Når vi kom til innkjørselen til Tu Dyreklinikk, så skiftet Cisco retning og satset full maskin mot inngangsdøren, og var ikke mer enn kommet frem før det kom et kraftig "Woff" som i å "åpne døren, og det litt raskt".

Det å forklare en hund at klinikken ikke var åpen, og at vi ikke hadde noen avtale, men at vi skulle videre forbi var ikke bare enkelt, og en så tydelig at Cisco var skuffet når han ikke fikk komme inn på venterommet

Fantastisk oppfølgning

Fra Cisco var snaut året gammel, så fikk han sitt første epileptiske anfall. I og med at dette var helt nytt, ukjent og totalt uventet, så oppsøkte vi Tu Dyreklinikk hvor vi fikk en time med Dagny Spanne Kjær. Den behandlingen Cisco fikk, og oppfølgningen vi som mennesker fikk, gjorde at vi alltid kun bestillte tid hos Dagny i alle år vi hadde Cisco.

Heldigvis så vokste Cisco av seg hele epilepsien, og vi klarte å gjennomføre tiden med anfall uten medisiner som var til fare for lever og nyrer hos han.

Omsorgen

Som nevnt så var det venterommet på Tu Dyreklinikk som var fantastisk. Han hadde ikke så veldig mye til overs for hverken vekten som han alltid måtte på, eller undersøkelsesrommet til Dagny. Han kunne nok veldig gjerne tenkt seg å bare være i venterommet.

Ettersom vi fikk Diva og at hun ble kjønnsmoden, så fattet Cisco interesse for henne på et helt annet nivå. For å unngå valper mellom disse to, så fant vi ut i samråd med Dagny å sette en P-sprøyte på Diva.

Begge hundene hadde avtale hos Dagny om sjekk, og det var besluttet at Diva skulle få denne sprøyten under dette besøket. Før Dagny satte sprøyten, så informerte hun oss om at det trolig kom til å svi og at Diva ville oppleve det negativt. Negativt var kun fornavnet, for når sprøyten var satt, så kom gråten på Diva, skikkelig hjerteskjærende gråt av smerter.

Merkelig nok så lot Cisco Diva få gråte ferdig men vi kunne tydelig se på han at han var bekymret når hun gråt. I samme sekund som hun sluttet å lage lyd, så var Cisco rett på plass foran henne, og satte snuten sin inn på siden av henne og tydelig trøstet henne i den fæle situasjonen som vi mennesker hadde satt henne i. Effekten av Cisco sin trøst gjorde at hun ristet av seg denne opplevelsen, og plutselig så var det som dette aldri hadde skjedd.

Hjemlengsel eller gleden av å komme hjem

Alle som har Alaskan Malamute vet at dette er noen av de største rasene. Vi gikk på en blemme når vi fikk hjem Cisco for første gang, og lot han sove på samme soverom som oss. I tillegg hadde vi noen svake øyeblikk når han var stor nok til å komme seg opp i sengen vårs, så hadde vi ikke styrke eller vilje til å nekte han dette. Han ble jo på en måte en liten baby, da det eneste han ville var å få litt kos før natten.

Det var heller ikke få netter hvor Asta våknet av at Cisco forsøkte å komme seg inn under dynen på de nettene det var ekstra kaldt, siden vi alltid har vinduet helt åpent når vi sover. Cisco lærte seg en teknikk som var å stikke hodet sitt under dynen, og så vidt være borti Asta sin mage med sin kalde snute. Det resulterte i at Asta løftet dynen i søvne nesten, og Cisco fikk komme opp i sengen og under dynen for å får varmen i seg.

Problemet som Cisco støtte på med dette, var at i bussen så var sengen vår plassert over hundeburene, og siden det var knapt med gulvplass så fikk han heller ikke anledning til å ta sats å hoppe opp i sengen. De 5 - 10 første kveldene vi skulle legge oss i bussen, så gjorde han en rekke ulike forsøk på å komme seg opp i sengen for å få kveldskosen til dessverre ingen nytte for hans del.

Effekten av denne fortvilelsen var at Cisco begynte å rasse i bussen når vi passerte Mossige sag på vei hjemover. Farten ble betydelig økt når vi svingte inn på veien mot Esso ved 1900-svingen, og det var helt tydelig at nå var Cisco nesten hjemme. Med en ørliten kontrollrunde gjennom stue og en tur på terrassen, så var det normalt sett alltid rett opp på loftet. Var ikke vi like bak, så stod han halveis i trappen og viste med hele ansiktet at nå er det leggetid, samtidig som han logret.

Når vi omsider fikk somlet oss til å komme etter, så var det full fart opp på loftet. Var ikke døren åpen så ble labben brukt til å forsøke å skrape døren åpen, og om det ikke hjalp som ble det gitt høylytt beskjed med kraftige "Woff" som altså betyr, "få opp den døren så fort som bare f!".

En kan trolig sammenligne humøret til Cisco når han omsider km seg inn på rommet og opp i sengen, med den samme galskapen som lottomillionærer utøver når det skjønner at gevinsten er sikret. Endelig hjemme, og endelig tid for kveldskos, selv om kveldskosen som oftest bare varte i ca 15 - 20 minutter, hvorpå han gikk ned på gulvet og la seg i sin egen seng.