Alaskan Malamute og Hellemutten

Rasen med sitt rykte som "den gode kjempen", og utseende gjorde at vi som familie til slutt landet på Alaskan Malamute som ønsket rase.

Når en ikke finner noe på finn.no, så må en gå grundigere til verks. Vi var vel i kontakt med 5-6 ulike oppdrettere av denne rasen. Noen ønsket overhodet ikke å selge til oss som for de var ukjente, andre hadde ikke valper å selge. Til alt hell, så fikk vi nyss i at Hellemutten Kennel kanskje hadde valper og kanskje ville vurdere å selge til oss.

Vi kunne trolig ha sluppet fra dette ved å velge en annen rase, men det var noe med hele denne prosessen som tilsa at dette var en seriøs oppdretter, og vi avtalte å ta turen øst-over for å treffe disse menneskene.

Første besøk

Vel fremme i Flesberg som ligger like ved Numedalslågen nord for Kongsberg, så ble vi møtt av et utrolig hyggelig men bevisst ektepar, og en drøss med hunder, store som kalver. Vi trodde nok alle at dette var en annen rase, enn hva vi hadde sett, og lurte litt på når vi skulle få se "malamuttene" som vi skulle få valp fra.

Det virket som om Elisabeth og Ulf skjønte vår bekymring, for det ble forholdsvis raskt informert om at dette var rasen vi snakket om.

Vi fikk en god omvisning blant alle hundegårdene, og vi ble vel litt betatt av den ene hunden "Kamo" som virket rett og slett imponerende imøtekommende og sosial. Elisabeth kunne da fortelle at "Luna" var nylig bedekket, og var med valper, og det fra fra henne vår valp ville komme, om de valgte å selge til oss.

Avtale om salg

Etter et flere timer lengre møte hvor det ble lagt føringer, stilt en rekke kontrollspørsmål, og satt opp et krav om at noen fra Hellemutten skulle komme på besøk til oss, og at dersom vi ikke holdt ord eller brøt noen av disse kravene som ble satt, så ville hunden bli krevd tilbakelevert og at evt. merkostnader som dette evt. påfører Hellemutten, ville bli trukket av kjøpssummen som vi skulle betale for hunden.

For å si det enkelt, så var det ikke bare bare å skaffe seg en Alaskan Malamute ;)

Det ble inngått en muntlig avtale om at vi skulle komme tilbake om ca 3,5 måned for å gjennomføre handelen og ta med oss hunden hjem.

Samholdet

En episode som vi husker godt, var hvor Jan var ute og gikk tur med kun Diva. En kilometer fra Lyngholen så ble Diva litt overrasket av en hund som stod i bånd i et gårdsrom, hvorpå hun gjorde en rask retrett og gjemte seg delvis mellom føttene og bak Jan. Alene så var Diva overhode ikke spesielt tøff, hverken som valp eller som voksen.

Ca to-tre uker etter dette plutselige møtet med denne ukjente hunden, så gikk både Asta og Jan tur sammen med begge hundene. Når vi var ca 50 meter fra det stedet hvor Diva var blitt skremt, så tok hun føringen og viste tydelig at vi måtte gå mot det aktuelle huset.

Sjokket og fornærmelsen

Det var kanskje Diva sin vante måte å ta ting fra Cisco uten at det medførte noen former for konsekvenser, som gjorde at verden raste sammen for henne når Cisco sa STOPP!

Av og til så kjøpte vi hjem 1 kg. frosne pølser med vom. Dette ble Cisco sin definitivt største favoritt, og han kunne nesten vaske bilen om han hadde utsikter for en slik kulinarisk opplevelse. Episoden hvor verden raste for Diva, var første gang hun fikk en slik opplevelse.

Begge hundene hadde fått hver sin 1 kg. pølse og var ute for å spise dette. Diva var nok både overrasket over smaken, for det hørte til sjeldenheten at Diva spiste noe så raskt, men denne pølsen gikk temmelig raskt i sluket på henne. Som normalt, trodde hun, så var det jo bare å gå til Cisco og ta fra han dersom hun ville ha noe, for det hadde jo fungert så godt i lang tid.

Der var nok ikke CIsco. Ingen kødder med min pølse! Diva hadde knapt fått satt snuten sin bort i pølsen til Cisco som han ikke var halvferdig med før det smalt. Diva ble så til de grader banket av Cisco, og det var et hjerteskjærende syn å se på. Diva gråt i fornærmelse (uten en eneste skamme som be grundig kontrollert av oss) , og hele verden raste for henne. Fornærmet til tusen, skadet stolthet, ikke tilgang til pølsen hos Cisco, og det faktum at Cisco hadde både kjeftet, flekt tenner, tatt tak i henne, og hadde vært tydelig sint, så var verden plutselig blitt en grusom plass å være som Diva.

Etter nesten halvannen uke, så viste Diva forsiktige tegn til å ta kontakt med Cisco. Det var helt tydelig at begge to var klar over hva som lå til grunn, for det var flere ganger tidligere hvor Cisco avfeide hennes forsøk på kontakt. Diva brukte nesten en halv uke på å komme i godt vær hos Cisco før alt var glemt. Diva tok med seg en lærdom av dette: hun kunne ta hva som helst fra Cisco, men ikke pølse av vom, der gikk det altså en grense.